Mannen som ville tjene Jesus med lego

Forbønnskøen i Evangeliesalen var meget lang i november 2008 da vi
besøkte Randers. Vi ba til Gud for alle mulige behov i over en time.
Noen var deprimerte, andre hadde sykdommer. Plutselig sto en mann
foran oss med et meget spesielt bønnebegjær.

- Jeg har én interesse i livet og det er å bygge lego. Kan dere be til
Gud for meg slik at jeg kan få tjene Jesus med mine legoklosser, sa
han mens han så bekymret på meg.
Thor Ivar som sto ved siden av meg lurte på hva mannen hadde sagt,
siden det var for mye lyd i rommet til at han kunne oppfatte hva denne
underlige broderen ville vi skulle be for.
- Vi må be for hans legoklosser, han vil tjene Jesus med sine
legoklosser, sa jeg til Thor Ivar.
Vi ba begge to for mannen og han løftet sine hender i forventning mens
han utbrøt et halleluja.

I ettertid har jeg fortalt mange om denne hendelsen. Det er nemlig så
viktig for oss at vi møter folk på deres nivå. Denne opplevelsen ble
en tale for meg. Jeg syns det var en fin historie, men det skulle vise
seg at dette bare var begynnelsen på noe veldig spennende.

Noen uker senere snakket jeg med min danske venn og pastor, Simon.
- Mannen dere ba for har fått bønnesvar, fortalte han meg. Du vet
disse legoklossene som Ejnar har fått med seg, det er jo en koffert
med 10 kg legoklosser som han skal ha med til barna på barnehjemmet i
India. Disse klossene er gitt av mannen som dere ba for. Han heter
Daniel og har tidligere arbeidet på legofabrikken i Billund. Så nå har
han fått tjent Jesus med legoklossene sine.

Jeg ble helt målløs. Ejnar har jo ikke visst noe om at vi har bedt for
Daniel og hans legoklosser. Dessuten var det jo først senere at det
ble snakk om at Ejnar skulle bli med til India. Ejnar hadde jo
snakket om å kontakte fabrikken i Billund. Men isteden så har denne
Daniel gitt ham lego så det rekker til et helt barnehjem.
Da vi kom til barnehjemmet i Thiruvallure, overleverte Ejnar kofferten
med legoklossene til barnehjemsbarna. Det var veldig mye forskjellig
og tydeligvis et helt ukjent leketøy i India.
En uke senere var vi igjen på barnehjemmet etter å ha vært på en lang
og slitsom reise i Sydindia. Det gikk ikke mange minuttene før vi ble
ledet av gårde for å se på noe som barna ville vise fram.

-House, house, uncle come and see!
Det var tydelig at den siste uken har vært brukt til å bygge lego i
alle fasonger. Biler, kirker, indiske hus og barnehjem var bygd opp.
Små fingre lot seg lede av fantasien, og kreativiteten til barna fikk
fullt utløp. Denne gaven var tydeligvis midt i blinken i et land hvor
det ikke er dagligdags med leker til barn. Selv den mannlige
arbeideren på barnehjemmet hadde engasjert seg og laget et flott stort
rødt hjerte til sin høygravide kone Jocey.

Den stengte ambassaden

(En utrolig historie fra 2009)
-Jeg kjører rundt i Oslo og leter etter den indiske ambassaden, svarte
Thor Ivar på mobilen bare timer før vi skulle reise.
-Hva er det jeg skal reise sammen med, tenker jeg mens Thor Ivar fortsetter.
-Jeg har ikke fått hentet passet mitt med Visumet enda. De tar jo ikke
telefonen engang der inne, forteller den oppgitte håndverkeren som
ikke akkurat er kjent for å fikse ting i god tid.
-Men de lovet meg tidligere at alt skulle være klart torsdag.
Selv trodde jeg at ingen kunne slå det stresset vi selv hadde opplevd
etter blant annet krangelen vi hadde på Stansted utenfor London. Men
historien som følger slår de fleste rekorder.
-GPS er kjekt sier Thor Ivar før han må legge på siden dama i GPS'en
prater hull i hodet på min ivrige reisefelle. "Turn left, turn left"
gjentar stemmen i boksen.
Nå har jeg delt rom med både østeuropeere og afrikanere, men broderen
fra Slevik er tydeligvis i en klasse for seg. Visum er noe man fikser
et par måneder i forveien og ikke 10 timer før vi skal reise tenker
jeg mens Thor Ivar legger på røret.

-En time senere ringer telefonen og jeg hører oppgitt og stresset stemme.
-Det er stengt, ambassaden er stengt, det er en eller annen idiotisk
indisk høytid og de åpner ikke før mandag.
-Hva skjer? spurte jeg.
Thor Ivar forteller at han kom til en stengt dør. Det var ingen i
ambassaden. Min venn som er enda sterkere i troen enn undertegnede
forteller at han etter noen minutter begynner å ta en alvorsprat med
vår Herre. Jeg skjønner raskt at dette ikke blir noen vanlig bønn
eller Fader Vår.
-Jeg ba om et tegn om å reise, du ga meg dette tegnet da Erik ble med
på tur, nå må du ordne opp i dette. Jeg må ha passet og går ikke
herfra før jeg får bønnesvar, utbryter Thor Ivar utenfor Ambassaden.

Noen uker tidligere hadde Thor Ivar gått med planer om å dra til
India, men han hadde ikke hatt lyst til å dra alene. Thor Ivar hadde
spurt mange om de kunne slå følge, men det var ingen som hadde
mulighet. Jeg hadde imidlertid ikke hørt noe fra Thor Ivar og kjente
ikke til dette. Til slutt hadde Thor Ivar gått lei og sagt til Gud at
om han ville at han skulle dra til India så måtte han gi ham et
konkret tegn om at noen måtte komme å tilby seg å bli med, Thor Ivar
selv ville nå ikke spørre noen flere. Det var etter et møte i denne
perioden jeg snakket til Thor Ivar som sto på andre siden av lokalet.
Jeg husker jeg ropte til ham.
-Du skal ikke til India snart da, spurte jeg.
-Jo, men det er jo ingen som vil bli med. Jeg gidder ikke dra alene,
ropte han surt tilbake.
-Jeg kan bli med, svarte jeg spontant. Jeg er jo ikke akkurat kjent
for å dra på det når muligheten er der for en skikkelig tur.
Jeg ante jo da ingenting om at dette var et bønnesvar for Thor Ivar.

Nå timer før vi skal dra ringer Thor Ivar febrilsk på dørklokka, roper
til Gud, taler i tunger, ber, proklamerer, ja, rent ut forlanger et
bønnesvar. De som kjenner Thor Ivar vet at den gutten ikke sparer på
kruttet når det er noe han vil oppnå. Naboene begynner å lure på hva
som foregår utenfor den tomme ambassaden. De kommer ut på balkongen og
roper ned til den gale mannen som lager leven nede på gaten utenfor
ambassaden.
-Ambassaden er stengt, det nytter ikke, de er på festival, prøver
naboen å forklare.
Men Thor Ivar er nå inne i en rytme, han går fram og tilbake, taler i
tunger og ber og ringer på dørklokka med jevne mellomrom.

Etter ca. ti minutter skjer det noe. Et ansikt viser seg i vinduet og
rister på hodet. Etter desperat gestikulering går vinduet litt på
gløtt og stemmen sier at ambassaden er stengt og åpner ikke før på
mandag. Det er ingen mulighet til å få hjelp. Fyren innenfor er
nyansatt og ønsker bare å få lukket vinduet igjen, men da er Thor Ivar
nesten på vei inn igjennom sprekken. Thor Ivar må bruke de evnene han
har både som husselger og predikant. Her må fyren overbevises.
-Gi meg et telefonnummer til sjefen din. Jeg ringer hvor som helst og
til hvem som helst. Jeg må ha passet, reiser i morra og jeg gir meg
aldri. Jeg står her til jeg får passet mitt.
Desperasjonen gir resultat. Fyren lover å gjøre et forsøk, han går
inn, men passet er ikke å finne. Fire ganger kommer han ut for å
fortelle at passet ikke er å finne. En annen fyr som også er kommet
for å hente sitt pass blir ikke engang tilsnakket. Men Thor Ivar får
hjelp. Etter 50min kommer fyren endelig ut med passet til Thor Ivar.
-Jeg har passet i lomma, Gud ordnet opp, dette er et mirakel, et
bønnesvar, sier min reisekamerat i mobilen på hjemveien. Takk og lov,
dette blir seier, Herren er med.
-Herren er oppgitt, sier jeg og prøver å helle litt kaldt blod i årene
på Thor Ivar. Men jeg må bare være enig. Dette var et mirakel. Vi har
forsøkt å påvirke ambassaden tidligere, men det har vært helt umulig.
Den indiske ambassaden er jo ikke akkurat fleksibilitetens høyborg for
å si det sånn.

Det enkle er ofte det beste

Billy Grahams sønn Franklin Graham hadde sin møtekampanje i nærheten
av vårt indiske hotell. Spent dro vi av sted på ettermiddagen for å
være med på et stormøte. Det var mye folk, men vi vet ikke sikkert
hvor mange som var samlet denne lørdagskvelden, men dagen etter var
det i visstnok 85.000 mennesker på møtet.

Da vi kom inn på den store plassen var det gamle konservative hymner
som ble sunget av det kjempestore koret. Etter hvert ble det både
ballett og indisk dans med fin sang og musikk av mer verdslig art. Noe
åndelig innhold var vanskelig å oppdage, men det var flott og se på.

Litt senere kom de lokale indiske lovsangerne fram, og da ble det
straks mer fart i forsamlingen. Nå lød tamilsk lovsang over
høytalerne, noe som gledet de frammøtte. Folk klappet, og hender gikk
i været.
Etter et dramastykke kom Asias sterkeste mann fram for å vise sine
effekter. Selv er jeg ikke overbegeistret over alle slike innslag i
vekkelsesmøter, men her var det bare å få med seg det som skjedde. Det
viste seg imidlertid at denne sterke mannen var en svært ydmyk og
sympatisk kar som hadde vært langt ute på skråplanet. Han hadde havnet
i fengsel, men fikk nåde til å forlate sin hinduistiske bakgrunn. Han
var tidligere ikke likt av noen sa han, men hans bønnebegjær var å
kunne tjene Jesus og bli likt av andre mennesker. Denne svært så
hyggelige karen gjorde et svært godt inntrykk. Han gjorde et par
småtriks på en enkel og liketil måte helt blottet for lys, røyk og
show, før han takket for seg.

Dette møtet varte lenge og det ble bare bedre og bedre. Endelig dukket
han opp, han som skulle introdusere han som skulle introdusere han som
skulle introdusere Franklin Graham. Den siste i introduksjonsrekken
bommet litt, for han skulle egentlig bare introdusere sangen som
skulle synges før talen til Graham. Vi humret og lo litt av dette. Det
er jo litt sjarmerende at dette var et skikkelig indisk opplegg.

Franklin Graham talte rolig og behersket. Han stresset ikke i det hele
tatt. Han fortalte ingen vitser, heller ikke brukte han noen eksempler
fra dagliglivet eller andre illustrasjoner for å poengtere sin preken.
Det var ingen historier om hverken mirakler eller under, og han
snakket hverken om seg selv eller sin far.

Men Franklin forkynte evangeliet på den enkleste måten. Jesus døde for
oss, vi har alle syndet, vi må ta imot Jesus. Ingen kommer til Faderen
uten gjennom han. Han forklarte evangeliet på en måte som alle kunne
forstå. Alt han sa, var helt sentralt, og det var ikke noe annet fokus
enn budskapet om frelse og nåde. Han tok utgangspunkt i "den rike
yngling" som hadde et spørsmål til Jesus.

-In a moment can you come forward and be saved, forklarte Graham jr.

Etter en halv times forkynnelse begynte nok mange å bli trette, siden
de står opp meget tidlig i dette landet. Mange gikk ut, men noen
hundre klarte å gå motsatt vei framover for å ta imot frelsen. Vi
leste senere at 1.600 tok imot Jesus søndag kveld.

Inntrykkene etter møtet var mange, men det mest imponerende var
Grahams preken. Den var så enkel, utrolig enkel. Men som det heter i
den kjente reklamen: - Det enkle er ofte det beste.

Jane snakket hindi

Det var minst 20 år siden jeg hadde vært på kameratklubben i
Fredrikstad. Spent dro jeg derfor av sted med gitar og bibel for å
synge og fortelle om Jesus. Mange var samlet, men det var ikke akkurat
noen ressurssterk forsamling som møtte meg. Noen var mentalt ustabile,
noen var fulle, flere var narkomane, de fleste røyket og noen ventet
på å sone sin fengselsstraff.

Etter en times tid med sang, bønn og vitnesbyrd, var det pause med
smørbrød, kaker og kaffe. Jane og Gudmund har nå tatt ansvar for dette
arbeidet. Siden de selv har opplevd livets skyggesider, brenner de
etter å hjelpe andre ut av narkomisbruk og elendighet. I pausen
snakket jeg med mange av de fremmøtte, og noen kjente jeg fra før. Det
var flere innvandrere på dette møtet, blant annet traff jeg en indisk
dame og hennes mor som verken snakket norsk eller engelsk. De var fra
Punjab og hadde hindi som morsmål. Dattera var gift med en nordmann og
snakket derfor perfekt norsk.

Etter pausen ble det min tur og det var faktisk veldig åpent og fint i
denne underlige forsamlingen. Forsamlingen var med og det ble et
skikkelig ettermøte med forbønn for alle mulige behov. Mange søkte
Jesus denne kvelden. Mot slutten av møtet kom Jane med et budskap i
tunger. Hennes mann tydet budskapet og det var en fin tydning. Det var
på en måte helt vanlig og ikke noe spesielt slik jeg oppfattet det.
Helt mot slutten av møtet kom imidlertid den indiske damen fram. Hun
virket svært opprømt.

- Jeg er helt skjelven, Jane snakket hindi. Hun talte i tunger på
hindi og sa blant annet at vi måtte takke Jesus, utbrøt en meget
beveget indisk søster som nå måtte gå fra møtet.

Jeg sprang etter henne ut i gangen og spurte om det var et ord, flere
ord eller setninger som Jane hadde sagt. Den indiske kvinnen gjentok
så på hindi for meg hva Jane hadde sagt. Det var for meg noen
merkelige ord. Jane sto lettere sjokkert i møtelokalet forundret over
hvordan Gud hadde åpenbart seg i dette møtet.

Senere fikk jeg vite at dattera han mast på sin mor at hun skulle være
med på dette møtet. Den indiske mora hadde ikke lyst til å være med
siden hun ikke forsto noe av det som blir sagt.

-Gud vil tale til deg, hadde dattera sagt. Hun fikk mer enn rett i dette.

Hendelsen ga meg mye å tenke på.Jeg har hørt om at slike ting har
skjedd, men selv har jeg ikke vært i nærheten av å ha opplevd noe
slikt. Menigheten var ikke spesielt hellig eller perfekt, det var
heller ingen amerikansk storpredikant til stede. Likevel fikk vi
oppleve dette mirakelet. Herren åpenbarer seg tydeligvis på enkle
steder.

Gutten som ikke ville bli frelst

Det var teltmøter i Fredrikstad og mange kom fram til forbønn på
kveldsmøtene. På et av møtene hadde vi besøk fra Evangeliesenteret, og
flere av guttene søkte fram til forbønn. Jeg gikk ned til en av de
første som kom fram og la hendene på ham og ba til Gud. Han sto stille
mens jeg ba. Etter min generelle bønn om velsignelse og Guds vilje så
spurte jeg gutten:

- Har du vært frelst lenge, spurte jeg ham forsiktig etter min bønn.

- Aldri, svarte gutten.

- Nei vel, sa jeg. Du gikk kanskje fram for å bli frelst i kveld?

- Nei, det vil jeg ikke, svarte gutten. Det med å gi Jesus hele
hjertet mitt, det er jeg ikke klar for. Dessuten, om jeg skulle gjort
det, så skulle det ikke skjedd i noe møte og ikke under press av andre
mennesker.

- Du er en ærlig gutt, jeg liker deg, du sier det som det er, sa jeg
til ham. Men vil du vi skal be om at det skal legge seg til rette for
deg slik at du kan ta imot Jesus senere?

- Ja, det vil jeg, sa han, mens han foldet sine hender og lukket sine øyne.

Dermed ba jeg for ham at Herren måtte fjerne det som hindret, slik at
han kunne ta imot Jesus ved en senere anledning.

Hendelsen var spesiell, dette var første gang jeg har bedt for en som
kom fram for ikke å bli frelst. Men gutten hadde forstått mer av
frelsen enn de fleste andre. Han visste at det å gi Jesus hele hjertet
sitt var alvorlig og ikke noe lettsindig valg. Jeg vet ikke hvordan
det har gått med denne gutten, men hendelsen i teltet hadde i alle
fall gjort inntrykk på meg.

Blomsterdamen

Ungdommene i den danske byen var svært ivrige. Selv om det nå var
blitt november ønsket de å ha friluftsmøte midt i byen. En time før
samlet vi oss i bønn på lokalet. De var ikke mange men de hadde et
brennende hjerte for Jesus.

- Her er programmet, sa en av de ivrige guttene mens han ga oss et
detaljert beskrevet opplegg med hvem som skulle synge og vitne.

- Vi er ikke så mange så dere må være med å bidra. Vi har ikke lov til
å bruke høytalere så vi må rope ut og det blir kun kassegitarer i
formiddag.

Nede i byen rigget vi oss til. Det var en deilig høstdag og sola
tittet fram. Den dyktigste sangerinnen Julie var også med, men hun
skulle stå og dele ut litteratur. Det var mens jeg pakket ut gitaren
at det skjedde noe som gjorde sterkt inntrykk på meg.

En dame som solgte blomster kom mot oss da hun så våre instrumenter.
Det var en liten og enkel dame som nok ikke var blant de mest
ressurssterke.

- Kan jeg få være med å synge? spurte hun. Jeg har en god stemme!

Selv var vi jo bare på besøk så jeg lurte på hvordan vennene ville
håndtere denne situasjonen. En av søstrene i menigheten gikk bort til
henne og la armene rundt henne. Til min overraskelse stilte hun ingen
spørsmål om hun var kristen eller ei, hvem menighet hun tilhørte eller
andre detaljer om hennes liv.

–Kom og stå her ved siden av meg, sa hun mens hun ledet henne bort til
det lille koret som sto ved en statue på den åpne plassen midt i
sentrum av byen. Blomsterdamen tok da opp sitt trygdekort eller sitt
identitetskort, brettet det ut som en sangbok og holdt det opp ned
mens hun sang la la la….

Jeg lærte noe av disse danske vennene denne formiddagen. Jeg lærte et
ord som jeg nesten hadde glemt betydningen av, nemlig ordet
"inkludering". I våre menigheter har vi de siste år vært så opptatt av
vårt eget rykte og anseelse. Har vi mistet noe vesentlig i våre
menigheter? Jeg må spørre meg selv. Jeg tenker på kirker hvor man må
være så profesjonell og så dyktig for å kunne være med å synge eller
spille på plattformen. Jeg tenker på menigheter hvor man må ransake
hjerter og nyrer for å hindre at noe urent kommer inn i våre rekker.
Det er fint å være dyktig, det er fint å ha en ren og hellig
plattform, men har vi glemt noe vesentlig? De danske vennene hadde en
lav terskel for mennesker. Blomsterdamen fikk oppleve at kristne
mennesker var inkluderende og snille.

Klatreveggen

Den unge engelsktalende gutten er nå over halvveis i den loddrette
klatreveggen. Han er sliten nå, men kjemper seg videre. Svetten siler
og man merker at dette er alvor for det unge sinnet. Både faren og
mora hans heier på ham og maner ham videre. Det er faren som er mest
ivrig, han maner sin sønn videre og nærmest presser ham til å ikke gi
opp. Gutten er helt klart et klatretalent og man kan se at det ikke er
første gangen han gjør dette.

Vi er i en av de rikeste statene i verden. Ingen andre steder har vel
flere millionærer enn Monaco. De rike ankommer det berømte kasinoet i
Monte Carlo i sine flotte biler. Noen av dem går bare ut av bilene
midt i krysset mens veldresserte tjenere hopper fram for å ta over
parkeringen mens de får en seddel i hånden. Her er det ikke mangel på
verken gull eller diamanter.

Gutten nærmer seg toppen nå, har bare en meter igjen, men han er
sliten og veggen er nå enda vanskeligere. Han roper at han ikke klarer
mer, men faren presser ham der han står på fortauet. Gutten kjemper,
men må gi opp. De heiser man ned med sikkerhetstauet han har rundt
livet. Faren klapper ham på hodet og sier "well done" til sin gutt,
men det er noe anstrengt over stemmen hans. Faren er skuffet og den
lille gutten gråter høyt. Faren vender seg bort fra ham og går, men
mora kommer til for å trøste.
- Pappa er ikke glad i meg. Jeg klarte ikke å nå toppen. Hadde jeg
klart det ville pappa elsket meg. Da ville han vært glad i meg. Nå
bryr han seg ikke om meg.
Mora trøster ham, men gutten er utrøstelig. Han gråter hysterisk. Mora
småprater og bærer ham nesten videre. Faren snur seg ikke, går bare
videre noen meter foran gutten og mora tydeligvis skuffet over at sin
mindreårige sønn ikke klarte denne oppgaven.

Vi sitter på fortauet og spiser takeaway pizza, vi sparer penger ved å
ikke spise på restaurant på dette svindyre stedet. Vi kliner fælt,
denne pizzaen henger jo ikke sammen. Dette begynner å bli skikkelig
flaut.
-La oss snakke svensk, sier jeg til ungene, vi later som om vi er
svenske så vi ikke gjør skam på landet vårt.
Vi ser de rike passere på vei til fest, verdens dyreste Ferrari står
utstilt noen meter fra oss og bak oss er de dyreste båter samlet i den
mest eksklusive havnen på rivieraen. Oppe på fjellet foran oss bor
fyrsten av Monaco som er av en meget privilegert familie.

Man får sånne forvirrede inntrykk på et slikt sted. Noen svartkledde
menn med lamper og instrumenter glir forbi, men jeg tenker på gutten
som klatret. Det vil si jeg tenker på oss som ofte klatrer, klatrer
opp til Gud. Vi som gjør vårt beste for å tilfredsstille Gud. Men Gud
er tilfredsstilt allerede. Han har sendt sin sønn som den eneste som
betaling for alt det vi ikke klarer å få til.
-For av nåde er dere frelst, ikke av gjerninger, sier Paulus til Efeserne.
Jeg må bare takke Gud der jeg sitter på fortauet. Tenk at Gud ikke er
skuffet over oss når vi ikke klarer å nå opp dit vi ønsker. Han går
ikke skuffet bort når vi feiler eller ikke strekker til. Nei, han
elsker oss uansett.

Pizzaen er spist opp nå, hadde vi bare hatt noen servietter. Det
renner helt ned til albuen. Det er ikke lett å tørke seg på en
pizzaeske...

(Noen betraktninger av Erik Wold en sommerkveld på den franske
rivieraen sommeren 2007.)