Den som må forlate oss er ...

-Og den som må gå ut er...(lang pause)…

Når de profesjonelle tar over blir det virkelig profesjonelt og bra. Dyktige markedsføringseksperter og kunnskapsrike mediaforskere jobber kontinuerlig med å finne det optimale TV-konseptet. TV tid og reklame koster penger og utnyttelsen av TV mediet er utrolig viktig. 

Tidligere var det bare en kanal å se på for store deler av landet. Da hadde man tid til å studere akvariefisk i svart/hvit og prøvebildet som aldri var helt rundt.

I dag er det annerledes, nå konkurrerer kanalene om vår oppmerksomhet og ekspertene har nå åpenbart funnet løsningen på hva vi seere ønsker å se. Nøkkelen til suksess er åpenbart å stemme ut folk av diverse programmer og aller viktigst er pausen før hemmeligheten blir avslørt. Ja, det er dette vi nordmenn virkelig vil ha. Det er dette vi gleder oss over hver kveld. Denne nøkkelen til suksess brukes av nesten samtlige program slik som 71 grader Nord, Big Brother, Farmen, Ungkaren, Ungkarskvinnen, Top Model Norge, Top Model UK, Top Model Svalbard og Ungkarsnevøen. Ja de to siste har vel ikke kommet på skjermen enda.

Den lange pausen som vi elsker brukes også i spørreprogram, 

- Er dette ditt endelige svar? Er du sikker? Er du helt sikker? …. Og det riktige svaret er…..

Er ikke dette fantastisk, disse konseptene er spesial komponert for at vi skal få maksimal nytelse av vår tid foran TV-skjermen. Det er dette som åpenbart gjør at pengene strømmer inn i kassa.

Her er det virkelig noe å lære for de som konkurrerer med TV programmene. Fotballklubbene sliter jo i disse tider med sviktende tilskuertall og sågar sviktende seertall for fotballkamper som går på TV.

- Ja, er egentlig dette så pussig, tenker jeg. Fotballen er jo totalt avleggs og gammeldags. 

Selvfølgelig har det sin sjarm med gamle regler, men hvorfor har ikke ekspertene kommet igjennom med sitt konsept i fotballmiljøet. Det tok jo til og med flere år på 70-tallet før de gule og røde kortene ble aksepteret. Nå må man ta skrittet fult ut for å redde fotballen. Når det skal deles ut et rødt kort i en match så bør man legge inn en pause slik at vi som bruker kveldene på reality program kan kjenne oss igjen. Ja, med sviktende publikum bør dette også gjøres på fotballstadionene. Speakeren på stadion bør snarest trenes opp i denne stilarten. Etter dommeren rekker det røde kortet i været bør det legges inn en kort pause hvor alle står stille i spenning. Deretter bør speakerstemmen langsomt lyde over høyttalerne:
- Det røde kortet er i været, og den som må gå ut er……(lang pause)…..
Hvilken heving av fotballen dette vil bli. Her kan man også legge inn en reklame pause på f.eks 10 min. Og når dommeren blåser straffe bør han ikke peke på straffemerket sånn med det samme. Nei, her bør det legges inn en pause. Og dommeren blåser…..lang pause….er han sikker…..er han helt sikker…..straffe……
På TV sendte kamper kan man også stanse ballen i luften på vei mot mål.

Vil dette bli en skåring, følg med etter reklamepausen. Og når reklamen er over spoler man bare tilbake for å vise situasjonen på nytt. 

Jeg ser fram til fantastiske TV-opplevelser i framtiden bare man kan få kopiert opp de geniale ventepausene som reality programmene har brakt med seg. Dette kan brukes i en rekke andre programmer f.eks værmeldingen.

- Og været på Østlandet i morgen vil bli…..(lang pause)….følg med etter reklamen….

Vi lever tross alt i 2013 og når man nå endelig har funnet gulloppskriften til suksess bør den samme metode brukes i alle deler av samfunnet som sliter med sviktende oppslutning. NSB, Flybussen, trikken, ja det er bare fantasien som setter begrensningen.
-Neste stasjon er......lang pause.....Fredrikstad.

Gode odds for mørkemenn

(De som ikke deler min form for humor bør avbryte lesingen allerede nå.)

-Jeg er en gambler, tenker jeg mens jeg kjører hjem fra jobben i stummende mørke. Regner høljer ned og det er ikke et lysglimt å se. Jo, forresten det mangler ikke på blendende lys fra biler imot. Med mine slitte vindusviskere og møkkete ruter så danner det seg lysstriper i alle retninger. 

-Lyser det egentlig i det hele tatt fra halogenpærene foran på bilen?

-Jeg er over 50, ja til og med over 51 år, tenker jeg og juster litt på de billige brillene fra Specsavers som ble kjøpt uten antirefleks og antiripebehandling. Resultatet av alt dette er en gambling på liv og død idet mørke syklister og fotgjengere uten refleks passerer i alle retninger på parkeringsplassen utenfor Rema 1000. 

Men jeg liker gambling, Unibet er min beste venn på nettet. Ikke det at jeg tipper bort alle pengene mine, nei jeg tipper bare på høye odds med minimal innsats. Under sist fotball VM så tippet jeg 2-0 til Tyskland og i tillegg 3-1 til Portugal over Danmark. En slik kombinasjon gir flere tusen i odds og noen titusener var på vei til min konto om ikke den hersens stanga hadde stått i veien for ballen. Utrolig irriterende. 

-Er det blitt forbudt med lys på sykkelen, spør jeg meg selv mens jeg tenker på den tiden jeg syklet rundt på min tre-girs Apache sykkel fra DBS med obligatorisk dynamo på forhjulet. På den tiden klatret vi i trær og andre ikke EU-godkjente lekestativer, men å sykle uten lys på sykkelen var en større forbrytelse enn å kjøre i fylla med full bil. 

-Over tre måneder i dette mørket, sukker jeg og tenker på alle de kristne mørkemenn som sitter i de tusen hjem og forbanner mørket og alle dets gjerninger. Tidligere måtte mørkemennene abonnere på det som var av kristne aviser for å få brukt saksen sin til å klippe ut bevisene på frafallet i tiden. I dag kan de bare surfe og publisere sine linker og sine dystre funn på facebook og andre sosiale medier. 

-Er jeg i ferd med å bli en mørkemann, tenker jeg mens jeg prøver å fjerne duggen på innsiden av frontruten. Utrolig hvor seig denne duggen er, dette er ikke vann, dette må være en slags olje som ligger på innsiden av ruten. 

-Og hva har en mørkemann igjen for sitt strev med å finne feil i diverse kristne miljøer og i samfunnet for øvrig? Ingen ting, de får faktisk ingen lønn når deres profetier om frafall og ugudelighet går i oppfyllelse. Man skyter innertier fra langt hold, men får hverken anerkjennelse eller skuddpremie.

Plutselig slår tanken ned i meg som et lysglimt fra oven idet vindusviskeren nok en gang sveiper over ruta og høyrehjulet går ned i en vanndam så indremisjonsdamene med skaut i veikanten må hoppe unna vannspruten.

- EN KRISTEN NETTGAMBLINGS SIDE !!!

-Dette er jo bare genialt, tenker jeg mens jeg dunker hardt i rattet med begge henda. Endelig noe som kan bringe glede og rettferdighet til de tusen kristne hjem. Endelig noe som kan gi oppreisning til de som sitter hjemme og irriterer seg over dårlige kristne program på TV.

Ideene strømmer på. Lokale odds, nasjonale odds, uvanlige hendelser. De som kan forutse det utroligste vil få størst utbetaling.

Eksemplene på veddemål kan være følgende:

Korset er ute av det norske flagg innen fem år: 15 odds 

(Altså 15 ganger innsatspengene vil gi 1500 kr om man tipper for en hundrings at korset forsvinner i flagget.)

Muslimske bønnerop over 100 dB på Lisleby: 25 i odds

Selbak ender navn til Selbakistan dette tiår: 45 i odds

Tenk hvilke summer en kunne tjent på dette hadde man bare vært litt forutseende og gjerne litt negativ. Hvilken oppreisning det ville gitt de som f.eks forutså at Smittevennene ville starte med alkoholservering like etter årtusenskiftet. På 70 og 80 tallet ville jo dette kunne gitt en odds på flere tusen for ikke si titusener.

-Min gode venn i Sarpsborg ville jo vært millionær i dag, tenker jeg idet det røde trafikklyset lyser imot meg med en styrke som en laserstråle.

Da han for noen år siden påsto at Livets Ord og Ulf Ekman skulle bli katolikker trodde jeg det hadde klikket for ham og jeg ville jo kunne veddet i mot med hva som helst. Oddsen for dette selv tidlig på 2000 tallet var jo rimelig høyt kanskje over tusen i odds. I dag vil jeg vel anslå at Ulf Ekman som katolikk kanskje har en odds på 2-3, mens Ulf Ekman som katolsk helgen nok fortsatt ville gi en odds på noen hundre.  Med andre ord her er det fortsatt penger å tjene. 

-Gi dommedagsprofetene, mørkemennene og de gamle skautsøstrene oppreisning og kompensasjon når de får rett, tenker jeg mens jeg undrer meg på hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Bør det organiseres privat, nei, da vil godtroende og positive sjeler bare tape penger og det skal jo ikke straffe seg å være positiv. Nei, vi må få de store bettingselskapene på banen. Her er det et kjempepotensiale.

Men selv vil jeg nok forbli fattig. Jeg klarer liksom ikke å ha nok negativ fantasi til å kunne forutse det som nå skjer i kirken og i samfunnet. Jeg er nok for positiv selv om jeg liker skyhøye odds.

Uff, nå ble det kø igjen. 

-Hvor skal jeg få reparert dette eksosanlegget? Det oser inn i bilen når jeg ikke kjører framover. Var ikke kullos skadelig en gang i tiden? Var det ikke noe med at det gir negative hallusinasjoner?

En torsdag kveld midt i uka

Man ser det på flere kilometers avstand at dette er et bedehus av det gamle slaget. De startet da også med møter tidlig på 1900-tallet og idag er de en liten flokk som stort sett samles på søndager. Stedet var mer øde før, idag bor det nesten 9000 mennesker i kommunen som ligger tett ved E18 og jernbanen går også gjennom bygda. Likevel ligger bedehuset Bethel Sande der like uberørt som om ikke det er skjedd noe de siste hundre år.

Siden sønnen vår bor i Sande så er det ikke første gang vi har sett bedehuset. Det ligger der så flott og skinner mot oss på andre siden av jordene når vi ser ned på det fra den lille høyden hvor vi er på besøk. En kveld traff jeg min venn Torbjørn på Bastøferga, han besøker ofte dette bedehuset og han fortalte meg at de er noen venner som holder aktiviteten gående i denne lille tradisjonfulle menigheten.

-Vi skal ikke ta en tur til Sande da sier jeg til kona, jeg har lyst til å dra på det møtet i bedehuset nedenfor Roger og Christina, var ikke det møtet du fikk innbydelse til nå på torsdag?

Her en dag fikk nemlig kona en møteinnbydelse mens de gikk nede sentrum da hun var på besøk for å se på barnebarnet. På lappen sto det at Dennis Greenidge fra London skulle preke på et møte hvor også Kraftskolen skulle delta. De har visstnok en kampanje for å hjelpe denne menigheten.

-Du vet jeg elsker sånne små menigheter som gjør noe på ukedager og satser for å nå ut i bygda si, gjentar jeg for kona som svært sjeldent sier nei til å dra på tur og ihvertfall ikke for å se barnebarnet.

Vi rusler ned bakken for å komme til møtet, vi føler oss som lokale folk som ankommer spaserende, men sannheten er jo at vi kommer helt fra Fredrikstad. Når vi går inn i lokalet er det allerede fullt. Stoler bæres inn og det er mange ungdommer fra bibelskolen til stede. Fire gutter som har blitt løst fra narkotika og rus vitner tidlig i møtet. De tar seg god tid og forteller ustruktuert og gripende sin historie som inneholder tragedier og mørke. Men Jesus har gjort under for disse.

Det er tre andre også fra London. Jeg har besøkt menigheten deres flere ganger. De fleste er sorte og dette er en meget god menighet i vekst. Predikanten Dennis kommer fra en flott familie som har et hjerte for Norge. Pastor Greenidge er ingen hvem som helst, han er en anerkjent forkynner som får innbydelse fra mange store og flotte menigheter, men likevel så er han her langt ute på landsbygda i Norge, i det lille bedehuset i Sande.

-Jeg var med min far på mange turer i Norge, forteller Dennis. Jeg ville helst til de store forsamlingene som barn, men far preket mest i låver på bondegårder rundt omkring i landet deres.

Det var hans far med samme navn som brakte junior til Norge, Dennis har tatt opp arven etter sin far. Han reiser der den Hellige Ånd leder, noen ganger til små husmøter, noen ganger til øde steder, mens andre ganger har veien gått helt inn i det politiske miljø og parlamenter i Europa har fått høre Guds Ord gjennom denne uortodokse forkynner.

Det har ikke alltid vært lett for familien Greenidge. Dette fikk vi høre på dette torsdagsmøtet.

-Mor passet en treåring som svelget tungen og døde i den tiden vi bodde i vårt område i Syd London, forteller Dennis. En kvinnelig lege kom og hun måtte kontakte politiet for å få kontakt med barnets mor. Min mor ropte til Gud løftet barnet og ba til Gud som hadde frelst henne som tiåring og lovet å aldri svikte henne. Livet vendte tilbake til gutten og legen ble frelst. Dette endret hele lokalsamfunnet.

-Kan det komme noe godt fra Nasaret? Kan det komme noe fra Sande? Kan det skje noe i Sande? 

Mens disse spørsmål dirrer i luften går dette torsdagsmøtet mot avsluttning. Det er fortsatt lyst ute denne kalde aprilkvelden. Spaserturen går nå oppover den lille bakken, jeg snur meg og kan så vidt se det gamle bedehuset i det fjerne. Jeg tror sannelig det kan skje noe i Sande.

Protestantisk mindreverdighetskompleks -en alvorlig lidelse

- fri diktning og fakta av Erik Wold

Pinsepastoren er lei seg. Han sitter å leser den siste statistikken som forteller at antall kirkesamfunn i verden nå har passert 40.000 forskjellige protestantiske retninger. Bibelen på skrivebordet ligger oppslått foran ham og Jesu yppersteprestlige bønn lyser imot pastoren som i disse dager sitter med problemer til langt opp etter ørene. For en uke siden kom det to Jehovas Vitner på døren. De fortalte om enheten og samholdet i vitnenes rekker, for blant Vakttårnets medlemmer er det ingen uenighet eller splittelse. Pastoren hadde viftet oppgitt med øyenbrynene da de to utsendte forklarte at alt i disse bladene var sant. De stilte aldri spørsmålstegn ved innholdet.
De to bladene med fargerike tegninger av lykkelige familier lå ikke lenger på skrivebordet hans, nå var de forflyttet til sylinderarkivet. Denne enheten hadde han gjennomskuet, det var ikke denne enheten han lengtet etter.
Pastoren tar seg enda en kopp kaffe. Han drikker for mye kaffe, alt for mye. Pastoren puster tungt når han åpner sin mailkonto, han vet hva som venter ham. Menigheten hans har nemlig flere observante medlemmer som nøye følger med på det som skjer i kristenheten. Pastoren vet at han er nødt til å lese og se alle disse linkene. Om ikke så kommer de til å spørre og plage ham med dette i det uendelige. Han sliter seg gjennom dagens YouTube videoer med highlights fra ville profetier, berusede predikanter, og gullstøv til allerede rike amerikanere. Pengemas og klovneri. Han orker bare ikke mer. Han er uggen i magen. To syrenøytraliserende tabletter bør gjøre susen. Det skummer i munnen, denne deigete massen er som lim i munnen, den lar seg liksom ikke svelge. Han puster tungt.

Pastoren har lest mye kirkehistorie. Han kjenner detaljene i forfølgelsen som de gamle protestanter måtte gå igjennom for sin tro. Katolikkene var verst. Inkvisisjonens voktere viste ingen nåde. Både menn og kvinner ble kastet på bålet etter den grusomste tortur. Alt dette hadde pastoren undervist om og advart imot, men nå hadde han kommet på gli. Det var likevel noe forlokkende ved det stabile og trygge katolske systemet. Han visste at ordet “katolsk” betyr alminnelig. Han smakte på ordet: “alminnelig”, han var nå så lei det spektakulære at han bare ønsket seg noe alminnelig.

Pastoren visste godt hva som hadde rammet ham. Han var blitt grepet av den nye sterkt økende lidelsen som noen kalte “Protestantisk mindreverdighetskompleks”. Han hadde sett sykdommen ramme sine pastorkollegaer. Han hadde sågar advart mot dette, men nå var han selv rammet og han var maktesløs. Plutselig følte han at alt det de gjorde i menigheten ikke var godt nok. Selv nattverden, brødsbrytelsen som de feiret som et minnemåltid bleknet i hans sinn. Det mystiske, sakramentale og nådegivende nattverdsmåltidet i de katolske og ortodokse kirker var liksom i av en annen dimensjon. Hans egen zwinglianske nattverd kunne ikke måle seg med dette, følte han. Selv dressen hans ble liksom lite verdig når han satt og så på de flotte kjolene med all symbolikken som hans katolske brødre smykket seg med. Han skjulte ansiktet i hendene, mens hans munn bet i korset han hadde rundt halsen. Nå gråt han, selv korset rundt halsen hans var knøttlite sammenlignet med de store og flotte korsene prestene hadde. Dessuten hadde de ikke engang et maleri eller en pyntegjenstand i kirken hans. Dette var bare ille. Dette var flaut. Han var liten og fattig. Menigheten hans hadde rett og slett ingen ting. De hadde ikke noe annet enn en usynlige Gud. Ingen røkelse, ingen virkemildler, ingen ritualer, ingen nådemidler, ingen tradisjoner, ingen tilhørlighet, ingen biskop, ingen kardinal, ingen pave....

.
Jerusalem, 29. desember 2012

- Det er verst under påske og jul. Da hender det at det at det skjer skammelige ting her, forteller den ortodokse guiden som viser oss rundt i gravkirken i Jerusalem.
Vi er for første gang i Jerusalem og har akkurat gått inn i den helligste plassen på kloden. Denne plassen ble utpekt av St Helena tidlig på 300-tallet. Inne i Den Hellige Gravs Kirke ligger både Golgata, Jesu grav og andre helligdommer. De store kirkesamfunnene deler på denne kirken. Like innenfor inngangen henger åtte oljelamper, en for hvert kirkesamfunn. Her er Romersk katolske, gresk ortodokse, syrisk ortodokse, armenske og koptikere, men ingen protestantiske kirkesamfunn er her. 

- Det stemmer, jeg har nøklene til kirken og låser opp hver morgen, sier mannen som sitter ved inngangsdøren.
Siden kirkesamfunnene har slåss om herredømmet til kirken i hundrevis av år så er nå nøklene overlatt til en muslimsk familie.
Vi klarer ikke å komme inn i stemningen inne i kirken. Alt er liksom feil her inne. Vi prøver å la oss gripe av de gamle tradisjonene og denne hellige plassen, men alt rundt forstyrrer stemingen. Altså, stemningen er det ikke noe å si på. Her inne er det stemning nok, en spent stemning, en religiøs stemning, men ikke noe som griper oss på noen positiv måte. Kirken er også merkelig inndelt. Her har de ortodokse satt opp en stor vegg for å få plass til alle ikonene sine. Veggen passer liksom ikke inn her.

Etter at de kirkelige bestikkelsene til myndighetene opphørte på 1700-tallet så ble kirken delt opp i detalj til flere kirkesamfunn. De ortodokse og katolske fikk mest, men stigen på utsiden ble uteglemt fra de endelige vedtektene i 1852. Dermed kan ikke stigen flyttes, gjør de det så blir det bråk. Her kan ingen detaljer røres.

Selv i moderne tid så har det vært uroligheter, når et kirkesamfunn føler seg provosert av noen av de andre. På en varm sommerdag i 2002 flyttet den koptiske munk stolen sin inn i skyggen. Denne handlingen ble av etiopierne oppfattet som en fiendtlighet, og elleve munker måtte på sykehuset som resultat av det etterfølgende slagsmålet. Et annet tilfelle av håndgemeng fant sted i 2004, da en dør inn til fransiskanernes kapell ble etterlatt åpen etter en ortodoks messe. Flere personer ble arrestert.

Dette er altså ikke fleksibilitetens høyborg, for å si det sånn. Det vi opplever av stridigheter og problemer i de protestantiske kirker blir jo bare småtteri mot dette her.
Dagen før hadde vi vært på et baptist møte i Nasaret. Jeg hadde ringt til pastoren noen uker tidligere og jeg var blitt invitert til preke i menigheten hans.
- Det er jo utrolig hvordan vi bare kan gå inn i en menighet og kjenne oss så hjemme, sier jeg til kona etter det sterke møtet med de arabiske kristne i Nasaret. Tidligere har vi vært på møter i mange forskjellige land og vi liker oss overalt. Denne gang var alt motsatt, Teksten gikk fra høyre mot venstre og selv Windows hadde start knappen på motsatt side. Alle sang de gamle arabiske lovsangene men likevel kjente vi den Hellige Ånds nærvær på en mektig måte.
-Det er rett og slett så utrolig mange gode menigheter, sier jeg. Og vi blir tatt imot med åpne armer over alt. Dette er noe annet enn disse stivbente katolske og ortodokse rettroende menn i lange kapper, tenker jeg idet vi står i køen for å komme inn i selve gravkammeret. Tidligere var det branntilløp i kirken og da kunne de ikke slukke brannen siden brannslukkeren sto i et annet kirkesamfunns avdeling. De måtte derfor innkalle til kirkemøte først. Dette stedet tar pusten fra en stakkar.
Vi er litt uoppmerksomme der vi står i køen, det snikes kraftig i køen og vi kommer ikke særlig framover. Prester og munker passerer hele tiden. Vi aner ikke hvor de kommer fra eller hvem de tilhører, men de færreste smiler. Her er det alvor, her er det ikke rom for latter og morro.  Ingen av oss sier noe, men vi begynner å få dette stedet opp i vrangstrupen.

Dagen etter så maser kona om at vi må besøke gravhagen. Jeg vet jo godt at det finnes to plasser som man mener Jesu grav befinner seg. Det tradisjonelle steder har vi jo besøkt og idag så skulle altså turen gå til Gravhagen, stedet som den engelske offiseren Gordon utpekte til å være Josef av Arimeteas hage. Og gamle Gordon kan ha rett. Det er mange ting som tyder på at Konstantin og mora hans gjorde noen alvorlige feil ved utpeking av gravkirkens beliggenhet.

Bak bussholdeplassen utenfor Damaskus-porten ligger en klippe som ligner veldig på en hodeskalle. Det er ved siden av denne klippen gravhagen ligger. Det var gratis å komme inn og stemningen var så stille og rolig. Hagen var harmonisk med små diskré plakater som forklarer med skriftsteder Jesu lidelse å død. Her kunne man gå rundt i ro, her kunne man tenke og meditere, her rådet det en underlig ro.

I denne parken har en forening ganske enkelt restaurert en gammel hage som man mener kan være Josef fra Arimeteas hage. Det er ingen snakk om hvem som eier dette og hvilket kirkesamfunn som driver dette. Nei, protestantene har gjort dette meget enkelt. Her er det plass for alle, litt boksalg og frivillige gaver og dermed er driften sikret. Det er flere gode argumenter for at denne utradisjonelle plassen er stedet hvor Jesus døde og ble begravet.

- Graven er hogd ut av fjellet, ikke en naturlig grotte  Matt 27:16
- Det er en kanal for en rullesten på utsiden Matt 27:16
- Gravstedet er på høyre side Mark 16:5 og ville vært synlig fra utsiden Joh 20:6
- Stedet bærer preg av å ha tilhørt en rik mann

Uansett, dette stedet viser historien om Jesu død og oppstandelse mye mer harmonisk og fint enn den intense og konfliktfylte gravkirken innenfor bymurene.Her er det bare hyggelige positive mennesker som koser seg med å stelle denne hagen. Ja, ja tenker jeg, hadde alle bare vært protestanter....