Protestantisk mindreverdighetskompleks -en alvorlig lidelse

- fri diktning og fakta av Erik Wold

Pinsepastoren er lei seg. Han sitter å leser den siste statistikken som forteller at antall kirkesamfunn i verden nå har passert 40.000 forskjellige protestantiske retninger. Bibelen på skrivebordet ligger oppslått foran ham og Jesu yppersteprestlige bønn lyser imot pastoren som i disse dager sitter med problemer til langt opp etter ørene. For en uke siden kom det to Jehovas Vitner på døren. De fortalte om enheten og samholdet i vitnenes rekker, for blant Vakttårnets medlemmer er det ingen uenighet eller splittelse. Pastoren hadde viftet oppgitt med øyenbrynene da de to utsendte forklarte at alt i disse bladene var sant. De stilte aldri spørsmålstegn ved innholdet.
De to bladene med fargerike tegninger av lykkelige familier lå ikke lenger på skrivebordet hans, nå var de forflyttet til sylinderarkivet. Denne enheten hadde han gjennomskuet, det var ikke denne enheten han lengtet etter.
Pastoren tar seg enda en kopp kaffe. Han drikker for mye kaffe, alt for mye. Pastoren puster tungt når han åpner sin mailkonto, han vet hva som venter ham. Menigheten hans har nemlig flere observante medlemmer som nøye følger med på det som skjer i kristenheten. Pastoren vet at han er nødt til å lese og se alle disse linkene. Om ikke så kommer de til å spørre og plage ham med dette i det uendelige. Han sliter seg gjennom dagens YouTube videoer med highlights fra ville profetier, berusede predikanter, og gullstøv til allerede rike amerikanere. Pengemas og klovneri. Han orker bare ikke mer. Han er uggen i magen. To syrenøytraliserende tabletter bør gjøre susen. Det skummer i munnen, denne deigete massen er som lim i munnen, den lar seg liksom ikke svelge. Han puster tungt.

Pastoren har lest mye kirkehistorie. Han kjenner detaljene i forfølgelsen som de gamle protestanter måtte gå igjennom for sin tro. Katolikkene var verst. Inkvisisjonens voktere viste ingen nåde. Både menn og kvinner ble kastet på bålet etter den grusomste tortur. Alt dette hadde pastoren undervist om og advart imot, men nå hadde han kommet på gli. Det var likevel noe forlokkende ved det stabile og trygge katolske systemet. Han visste at ordet “katolsk” betyr alminnelig. Han smakte på ordet: “alminnelig”, han var nå så lei det spektakulære at han bare ønsket seg noe alminnelig.

Pastoren visste godt hva som hadde rammet ham. Han var blitt grepet av den nye sterkt økende lidelsen som noen kalte “Protestantisk mindreverdighetskompleks”. Han hadde sett sykdommen ramme sine pastorkollegaer. Han hadde sågar advart mot dette, men nå var han selv rammet og han var maktesløs. Plutselig følte han at alt det de gjorde i menigheten ikke var godt nok. Selv nattverden, brødsbrytelsen som de feiret som et minnemåltid bleknet i hans sinn. Det mystiske, sakramentale og nådegivende nattverdsmåltidet i de katolske og ortodokse kirker var liksom i av en annen dimensjon. Hans egen zwinglianske nattverd kunne ikke måle seg med dette, følte han. Selv dressen hans ble liksom lite verdig når han satt og så på de flotte kjolene med all symbolikken som hans katolske brødre smykket seg med. Han skjulte ansiktet i hendene, mens hans munn bet i korset han hadde rundt halsen. Nå gråt han, selv korset rundt halsen hans var knøttlite sammenlignet med de store og flotte korsene prestene hadde. Dessuten hadde de ikke engang et maleri eller en pyntegjenstand i kirken hans. Dette var bare ille. Dette var flaut. Han var liten og fattig. Menigheten hans hadde rett og slett ingen ting. De hadde ikke noe annet enn en usynlige Gud. Ingen røkelse, ingen virkemildler, ingen ritualer, ingen nådemidler, ingen tradisjoner, ingen tilhørlighet, ingen biskop, ingen kardinal, ingen pave....

.
Jerusalem, 29. desember 2012

- Det er verst under påske og jul. Da hender det at det at det skjer skammelige ting her, forteller den ortodokse guiden som viser oss rundt i gravkirken i Jerusalem.
Vi er for første gang i Jerusalem og har akkurat gått inn i den helligste plassen på kloden. Denne plassen ble utpekt av St Helena tidlig på 300-tallet. Inne i Den Hellige Gravs Kirke ligger både Golgata, Jesu grav og andre helligdommer. De store kirkesamfunnene deler på denne kirken. Like innenfor inngangen henger åtte oljelamper, en for hvert kirkesamfunn. Her er Romersk katolske, gresk ortodokse, syrisk ortodokse, armenske og koptikere, men ingen protestantiske kirkesamfunn er her. 

- Det stemmer, jeg har nøklene til kirken og låser opp hver morgen, sier mannen som sitter ved inngangsdøren.
Siden kirkesamfunnene har slåss om herredømmet til kirken i hundrevis av år så er nå nøklene overlatt til en muslimsk familie.
Vi klarer ikke å komme inn i stemningen inne i kirken. Alt er liksom feil her inne. Vi prøver å la oss gripe av de gamle tradisjonene og denne hellige plassen, men alt rundt forstyrrer stemingen. Altså, stemningen er det ikke noe å si på. Her inne er det stemning nok, en spent stemning, en religiøs stemning, men ikke noe som griper oss på noen positiv måte. Kirken er også merkelig inndelt. Her har de ortodokse satt opp en stor vegg for å få plass til alle ikonene sine. Veggen passer liksom ikke inn her.

Etter at de kirkelige bestikkelsene til myndighetene opphørte på 1700-tallet så ble kirken delt opp i detalj til flere kirkesamfunn. De ortodokse og katolske fikk mest, men stigen på utsiden ble uteglemt fra de endelige vedtektene i 1852. Dermed kan ikke stigen flyttes, gjør de det så blir det bråk. Her kan ingen detaljer røres.

Selv i moderne tid så har det vært uroligheter, når et kirkesamfunn føler seg provosert av noen av de andre. På en varm sommerdag i 2002 flyttet den koptiske munk stolen sin inn i skyggen. Denne handlingen ble av etiopierne oppfattet som en fiendtlighet, og elleve munker måtte på sykehuset som resultat av det etterfølgende slagsmålet. Et annet tilfelle av håndgemeng fant sted i 2004, da en dør inn til fransiskanernes kapell ble etterlatt åpen etter en ortodoks messe. Flere personer ble arrestert.

Dette er altså ikke fleksibilitetens høyborg, for å si det sånn. Det vi opplever av stridigheter og problemer i de protestantiske kirker blir jo bare småtteri mot dette her.
Dagen før hadde vi vært på et baptist møte i Nasaret. Jeg hadde ringt til pastoren noen uker tidligere og jeg var blitt invitert til preke i menigheten hans.
- Det er jo utrolig hvordan vi bare kan gå inn i en menighet og kjenne oss så hjemme, sier jeg til kona etter det sterke møtet med de arabiske kristne i Nasaret. Tidligere har vi vært på møter i mange forskjellige land og vi liker oss overalt. Denne gang var alt motsatt, Teksten gikk fra høyre mot venstre og selv Windows hadde start knappen på motsatt side. Alle sang de gamle arabiske lovsangene men likevel kjente vi den Hellige Ånds nærvær på en mektig måte.
-Det er rett og slett så utrolig mange gode menigheter, sier jeg. Og vi blir tatt imot med åpne armer over alt. Dette er noe annet enn disse stivbente katolske og ortodokse rettroende menn i lange kapper, tenker jeg idet vi står i køen for å komme inn i selve gravkammeret. Tidligere var det branntilløp i kirken og da kunne de ikke slukke brannen siden brannslukkeren sto i et annet kirkesamfunns avdeling. De måtte derfor innkalle til kirkemøte først. Dette stedet tar pusten fra en stakkar.
Vi er litt uoppmerksomme der vi står i køen, det snikes kraftig i køen og vi kommer ikke særlig framover. Prester og munker passerer hele tiden. Vi aner ikke hvor de kommer fra eller hvem de tilhører, men de færreste smiler. Her er det alvor, her er det ikke rom for latter og morro.  Ingen av oss sier noe, men vi begynner å få dette stedet opp i vrangstrupen.

Dagen etter så maser kona om at vi må besøke gravhagen. Jeg vet jo godt at det finnes to plasser som man mener Jesu grav befinner seg. Det tradisjonelle steder har vi jo besøkt og idag så skulle altså turen gå til Gravhagen, stedet som den engelske offiseren Gordon utpekte til å være Josef av Arimeteas hage. Og gamle Gordon kan ha rett. Det er mange ting som tyder på at Konstantin og mora hans gjorde noen alvorlige feil ved utpeking av gravkirkens beliggenhet.

Bak bussholdeplassen utenfor Damaskus-porten ligger en klippe som ligner veldig på en hodeskalle. Det er ved siden av denne klippen gravhagen ligger. Det var gratis å komme inn og stemningen var så stille og rolig. Hagen var harmonisk med små diskré plakater som forklarer med skriftsteder Jesu lidelse å død. Her kunne man gå rundt i ro, her kunne man tenke og meditere, her rådet det en underlig ro.

I denne parken har en forening ganske enkelt restaurert en gammel hage som man mener kan være Josef fra Arimeteas hage. Det er ingen snakk om hvem som eier dette og hvilket kirkesamfunn som driver dette. Nei, protestantene har gjort dette meget enkelt. Her er det plass for alle, litt boksalg og frivillige gaver og dermed er driften sikret. Det er flere gode argumenter for at denne utradisjonelle plassen er stedet hvor Jesus døde og ble begravet.

- Graven er hogd ut av fjellet, ikke en naturlig grotte  Matt 27:16
- Det er en kanal for en rullesten på utsiden Matt 27:16
- Gravstedet er på høyre side Mark 16:5 og ville vært synlig fra utsiden Joh 20:6
- Stedet bærer preg av å ha tilhørt en rik mann

Uansett, dette stedet viser historien om Jesu død og oppstandelse mye mer harmonisk og fint enn den intense og konfliktfylte gravkirken innenfor bymurene.Her er det bare hyggelige positive mennesker som koser seg med å stelle denne hagen. Ja, ja tenker jeg, hadde alle bare vært protestanter....