-Jeg kjører rundt i Oslo og leter etter den indiske ambassaden, svarte
Thor Ivar på mobilen bare timer før vi skulle reise.
-Hva er det jeg skal reise sammen med, tenker jeg mens Thor Ivar fortsetter.
-Jeg har ikke fått hentet passet mitt med Visumet enda. De tar jo ikke
telefonen engang der inne, forteller den oppgitte håndverkeren som
ikke akkurat er kjent for å fikse ting i god tid.
-Men de lovet meg tidligere at alt skulle være klart torsdag.
Selv trodde jeg at ingen kunne slå det stresset vi selv hadde opplevd
etter blant annet krangelen vi hadde på Stansted utenfor London. Men
historien som følger slår de fleste rekorder.
-GPS er kjekt sier Thor Ivar før han må legge på siden dama i GPS'en
prater hull i hodet på min ivrige reisefelle. "Turn left, turn left"
gjentar stemmen i boksen.
Nå har jeg delt rom med både østeuropeere og afrikanere, men broderen
fra Slevik er tydeligvis i en klasse for seg. Visum er noe man fikser
et par måneder i forveien og ikke 10 timer før vi skal reise tenker
jeg mens Thor Ivar legger på røret.
-En time senere ringer telefonen og jeg hører oppgitt og stresset stemme.
-Det er stengt, ambassaden er stengt, det er en eller annen idiotisk
indisk høytid og de åpner ikke før mandag.
-Hva skjer? spurte jeg.
Thor Ivar forteller at han kom til en stengt dør. Det var ingen i
ambassaden. Min venn som er enda sterkere i troen enn undertegnede
forteller at han etter noen minutter begynner å ta en alvorsprat med
vår Herre. Jeg skjønner raskt at dette ikke blir noen vanlig bønn
eller Fader Vår.
-Jeg ba om et tegn om å reise, du ga meg dette tegnet da Erik ble med
på tur, nå må du ordne opp i dette. Jeg må ha passet og går ikke
herfra før jeg får bønnesvar, utbryter Thor Ivar utenfor Ambassaden.
Noen uker tidligere hadde Thor Ivar gått med planer om å dra til
India, men han hadde ikke hatt lyst til å dra alene. Thor Ivar hadde
spurt mange om de kunne slå følge, men det var ingen som hadde
mulighet. Jeg hadde imidlertid ikke hørt noe fra Thor Ivar og kjente
ikke til dette. Til slutt hadde Thor Ivar gått lei og sagt til Gud at
om han ville at han skulle dra til India så måtte han gi ham et
konkret tegn om at noen måtte komme å tilby seg å bli med, Thor Ivar
selv ville nå ikke spørre noen flere. Det var etter et møte i denne
perioden jeg snakket til Thor Ivar som sto på andre siden av lokalet.
Jeg husker jeg ropte til ham.
-Du skal ikke til India snart da, spurte jeg.
-Jo, men det er jo ingen som vil bli med. Jeg gidder ikke dra alene,
ropte han surt tilbake.
-Jeg kan bli med, svarte jeg spontant. Jeg er jo ikke akkurat kjent
for å dra på det når muligheten er der for en skikkelig tur.
Jeg ante jo da ingenting om at dette var et bønnesvar for Thor Ivar.
Nå timer før vi skal dra ringer Thor Ivar febrilsk på dørklokka, roper
til Gud, taler i tunger, ber, proklamerer, ja, rent ut forlanger et
bønnesvar. De som kjenner Thor Ivar vet at den gutten ikke sparer på
kruttet når det er noe han vil oppnå. Naboene begynner å lure på hva
som foregår utenfor den tomme ambassaden. De kommer ut på balkongen og
roper ned til den gale mannen som lager leven nede på gaten utenfor
ambassaden.
-Ambassaden er stengt, det nytter ikke, de er på festival, prøver
naboen å forklare.
Men Thor Ivar er nå inne i en rytme, han går fram og tilbake, taler i
tunger og ber og ringer på dørklokka med jevne mellomrom.
Etter ca. ti minutter skjer det noe. Et ansikt viser seg i vinduet og
rister på hodet. Etter desperat gestikulering går vinduet litt på
gløtt og stemmen sier at ambassaden er stengt og åpner ikke før på
mandag. Det er ingen mulighet til å få hjelp. Fyren innenfor er
nyansatt og ønsker bare å få lukket vinduet igjen, men da er Thor Ivar
nesten på vei inn igjennom sprekken. Thor Ivar må bruke de evnene han
har både som husselger og predikant. Her må fyren overbevises.
-Gi meg et telefonnummer til sjefen din. Jeg ringer hvor som helst og
til hvem som helst. Jeg må ha passet, reiser i morra og jeg gir meg
aldri. Jeg står her til jeg får passet mitt.
Desperasjonen gir resultat. Fyren lover å gjøre et forsøk, han går
inn, men passet er ikke å finne. Fire ganger kommer han ut for å
fortelle at passet ikke er å finne. En annen fyr som også er kommet
for å hente sitt pass blir ikke engang tilsnakket. Men Thor Ivar får
hjelp. Etter 50min kommer fyren endelig ut med passet til Thor Ivar.
-Jeg har passet i lomma, Gud ordnet opp, dette er et mirakel, et
bønnesvar, sier min reisekamerat i mobilen på hjemveien. Takk og lov,
dette blir seier, Herren er med.
-Herren er oppgitt, sier jeg og prøver å helle litt kaldt blod i årene
på Thor Ivar. Men jeg må bare være enig. Dette var et mirakel. Vi har
forsøkt å påvirke ambassaden tidligere, men det har vært helt umulig.
Den indiske ambassaden er jo ikke akkurat fleksibilitetens høyborg for
å si det sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar