Klatreveggen

Den unge engelsktalende gutten er nå over halvveis i den loddrette
klatreveggen. Han er sliten nå, men kjemper seg videre. Svetten siler
og man merker at dette er alvor for det unge sinnet. Både faren og
mora hans heier på ham og maner ham videre. Det er faren som er mest
ivrig, han maner sin sønn videre og nærmest presser ham til å ikke gi
opp. Gutten er helt klart et klatretalent og man kan se at det ikke er
første gangen han gjør dette.

Vi er i en av de rikeste statene i verden. Ingen andre steder har vel
flere millionærer enn Monaco. De rike ankommer det berømte kasinoet i
Monte Carlo i sine flotte biler. Noen av dem går bare ut av bilene
midt i krysset mens veldresserte tjenere hopper fram for å ta over
parkeringen mens de får en seddel i hånden. Her er det ikke mangel på
verken gull eller diamanter.

Gutten nærmer seg toppen nå, har bare en meter igjen, men han er
sliten og veggen er nå enda vanskeligere. Han roper at han ikke klarer
mer, men faren presser ham der han står på fortauet. Gutten kjemper,
men må gi opp. De heiser man ned med sikkerhetstauet han har rundt
livet. Faren klapper ham på hodet og sier "well done" til sin gutt,
men det er noe anstrengt over stemmen hans. Faren er skuffet og den
lille gutten gråter høyt. Faren vender seg bort fra ham og går, men
mora kommer til for å trøste.
- Pappa er ikke glad i meg. Jeg klarte ikke å nå toppen. Hadde jeg
klart det ville pappa elsket meg. Da ville han vært glad i meg. Nå
bryr han seg ikke om meg.
Mora trøster ham, men gutten er utrøstelig. Han gråter hysterisk. Mora
småprater og bærer ham nesten videre. Faren snur seg ikke, går bare
videre noen meter foran gutten og mora tydeligvis skuffet over at sin
mindreårige sønn ikke klarte denne oppgaven.

Vi sitter på fortauet og spiser takeaway pizza, vi sparer penger ved å
ikke spise på restaurant på dette svindyre stedet. Vi kliner fælt,
denne pizzaen henger jo ikke sammen. Dette begynner å bli skikkelig
flaut.
-La oss snakke svensk, sier jeg til ungene, vi later som om vi er
svenske så vi ikke gjør skam på landet vårt.
Vi ser de rike passere på vei til fest, verdens dyreste Ferrari står
utstilt noen meter fra oss og bak oss er de dyreste båter samlet i den
mest eksklusive havnen på rivieraen. Oppe på fjellet foran oss bor
fyrsten av Monaco som er av en meget privilegert familie.

Man får sånne forvirrede inntrykk på et slikt sted. Noen svartkledde
menn med lamper og instrumenter glir forbi, men jeg tenker på gutten
som klatret. Det vil si jeg tenker på oss som ofte klatrer, klatrer
opp til Gud. Vi som gjør vårt beste for å tilfredsstille Gud. Men Gud
er tilfredsstilt allerede. Han har sendt sin sønn som den eneste som
betaling for alt det vi ikke klarer å få til.
-For av nåde er dere frelst, ikke av gjerninger, sier Paulus til Efeserne.
Jeg må bare takke Gud der jeg sitter på fortauet. Tenk at Gud ikke er
skuffet over oss når vi ikke klarer å nå opp dit vi ønsker. Han går
ikke skuffet bort når vi feiler eller ikke strekker til. Nei, han
elsker oss uansett.

Pizzaen er spist opp nå, hadde vi bare hatt noen servietter. Det
renner helt ned til albuen. Det er ikke lett å tørke seg på en
pizzaeske...

(Noen betraktninger av Erik Wold en sommerkveld på den franske
rivieraen sommeren 2007.)